Nora Damås fikk velkomstbrev fra universitetet i New Zealand hun hadde søkt på, og sa opp hybel, jobb og la planer om to år i utlandet. Så kom beskjeden om at formidlingsbyrået IEC ikke hadde fortalt henne om opptakskravene på studiet. Først 2. februar, én uke før hun skulle ha satt seg på flyet til New Zealand, kom den endelige beskjeden om at hun ikke hadde gode nok karakterer til å komme inn på studiet hun ønsket. Da hadde formidlingsbyrået fått oversikt over opptakskravene.

Våren 2003 søkte Nora Damås på et toårig mastergrad-studium i finans på University of Auckland i New Zealand. 23-åringen fikk hele tiden all informasjon gjennom IEC (International Education Centre), et norsk firma som får betalt av utenlandske universiteter for å rekruttere nordmenn til deres studier som har lyst å studere i utlandet.

– Beskjeden jeg fikk fra saksbehandleren i IEC før jeg søkte var at det skulle gå greit å komme inn på studiet med karakterene jeg hadde fra HiST, sier Damås, som understreker at hun ikke fikk noen garanti om å komme inn.

I fjor høst fikk hun velkomstpapirene fra universitetet i New Zealand, og trodde alt hadde gått som planlagt. Men kameraten Anders Torjussen, som hadde søkt på det samme studiet, reagerte etter hvert på at fagene som var oppgitt lignet mye på fag de to studentene hadde fra før.

– Da tok jeg kontakt med IEC i november kom det fram at studiet som var angitt i papirene var av tre års varighet, med et «overgangsstudium» til det masterstudiet jeg hadde søkt på. Men de trodde at det sannsynligvis bare var en feil universitetet hadde gjort, forteller Damås. For Damås og Torjussen var det ikke aktuelt med et «unødvendig» år på den andre siden av jorda.

– Jeg ble ganske lei meg. Jeg hadde sagt opp hybelen, gjort meg klar til å reise og hadde selvsagt heller ikke meldt meg opp i noen norske studier dette semesteret, sier Damås. Nå er hun registrert som arbeidsledig hos AETAT, og vil vurdere å jobbe et år i stedet for å studere. Etter å ha bodd hos foreldrene i Skogn i februar er hun også i ferd med å flytte alle eiendelene tilbake til en ny hybel Trondheim.

– Jeg tenkte hele tiden at «de vet vel hva de holder på med», men da var jeg nok naiv, sier eks-studenten, som er mest irritert over at det hele tiden har vært hun som har tatt kontakt med IEC, «for å hale informasjon ut av dem». I ettertid er hun sjeleglad for at kameraten oppdaget at noe var galt. – Hvis ikke hadde jeg nok vært i New Zealand og hatt min første dag på universitetet i dag, og oppdaget feilen først da.

«Vi gir deg tett oppfølging i hele prosessen og hjelper deg frem til du drar», heter det på IECs hjemmesider. IEC er formidlingsbyrået som er mest aktivt i Trondheim. Daglig leder Jørund Vollan i IEC hevder studentene i denne saken selv kan ha gjort feil i søknadsprosessen, men vedgår at informasjonen Damås har fått ikke er god nok.

– Jeg forstår at det kan oppstå misforståelser her. Det er en kompleks prosess med mange begreper, sier han, og har forståelse for at studenten er frustrert etter hennes erfaring med firmaet.

– Søknadsbehandlingen tok for lang tid i dette tilfellet. Det er ikke bra. Det er ingen tvil om at vi må forbedre oss når studentene er misfornøyde, men vi gir ikke noen garantiner for opptaket. Vi kan ikke ha oversikt over opptakskravet ved hvert enkelt universitet. De varier fra år til år, sier Vollan. Han hevder likevel at søknadsprosessen ikke hadde gått raskere hvis studentene hadde søkt på egen hånd.